Stavkjerne etter Marthine Johnsen, Sør-Herøy.
	Dragkjerne etter Petra Angel, Hokleppan.
	Moderne dragkjerne fra Johan Johansens hjem i Bakken på Seløy

I anledning årstidas mange matorgier flesker museumsbestyreren til med en gjennomgang av smørfremstilling i gamle dager. Legg deg ned på divanen og la de ribbefettmarinerte fingrene dine bla seg fremover i gangen fra ku, via kjerning til deilig, deilig smør.

Kua var viktig før i tida, enten man var storbonde med flere dyr på bås eller fiskerbonde med bare ei enkelt ei. Kjøtt og hud var viktige ressurser, og melka kunne brukes på mange måter. Et av de viktigste produktene fra videreforedlingen av melk er i så måte smøret.

Separering og kjerning

Det første steget i produksjonen av smør var separering av melk, slik at man fikk fløte og skummet melk hver for seg. Disse ble etterhvert utgangspunkt for henholdsvis smør og ost. Separeringen ble i tidligere tider gjort i små trau, der melka fikk stå til fløten hadde skilt seg fra skummetmelka og lagt seg som et lag på overflaten.

Med handa eller en sleiv kunne man holde fløten igjen i trauet mens man helte skummetmelka over i et annet kar. Fra slutten av 1800-tallet ble det vanligere å bruke masseproduserte “separatorer” til dette arbeidet.

Her sentrifugeres melka. Den letteste væsken – fløten – suges inn mot sentrum, og den tyngste – skummetmelka – kastes ut mot kantene nede i maskinen. Til slutt kommer skummetmelk og fløte ut av hver sin tut. Å dra separatoren var mange steder kveldsarbeid for barna på gården.

Det var først og fremst melk fra kyr som ble brukt, men også geitmelk kunne kjernes til smør. Fløteskvettene ble uansett samlet opp over flere dager før det ble nok til en kjerning, kanskje en gang i uka. Fløten hadde bare godt av å stå litt, for det var lettere å gjøre smør av når den var syrnet til rømme.

Rømmen skulle deretter kjernes til smør. Denne prosessen skulle separere smørpartiklene i rømmen fra “kjernemelka” (eller “saupen”). Kjernemelka kunne senere brukes til grøt eller ost, eller som tørstedrikke om sommeren.

Forskjellige typer smørkjerne

I de aller eldste tider kan man ha brukt poser av dyrehud, som man skvalpet melk frem og tilbake i  til det ble smør av det. Prinsippet er det samme som for den moderne “vuggekjerna”, som vi kommer tilbake til senere.

Den eldste kjernetypen som er representert på museet er imidlertid stavkjerner (eller “standkinner”). Slike har vært brukt i alle fall siden middelalderen. Det avbildede eksemplaret har tilhørt Marthine Johnsen, Sør-Herøy.

Dette er en ganske typisk stavkjerne – en høy, sylinderformet og lagget trebutt med en tvare (“tvore”, “kinnstav”) til. Tvaren ble kjørt opp og ned i stavkjernen til rømmen ble skilt til smør og kjernemelk. Øverst var det gjerne et lokk, for å hindre søl.

Eventuelt kunne kvinnen – for dette var så absolutt kvinnearbeid – holde kinnen innenfor forkleet, og la dette fange det som skvettet opp. Denne stampingen var tungt arbeid.

Litt lettere gikk det med dragkjerner. Museet har flere varianter av denne typen. Avbildet er en ganske typisk hjemmesnekret dragkjerne, etter Petra Angel på Hokleppan. Denne er av form som en liten liggende tønne med understell, med en skovl inni som man sveivet med et håndtak rundt en horisontal akse.

Derav de alternative betegnelsene sveivkjerne og trommelkjerne, som en ofte bruker om denne typen. Det kunne ta 20-30 minutter med sveiving før det ble smør av rømmen. Dragkjernene ble også gjenstand for industriell produksjon, og museet har flere masseproduserte eksemplarer.

De eldste av disse er tyskproduserte, og laget av tre. Fra forrige århundreskifte ble typen også produsert i form av små maskiner av jern, slik som denne moderne sveivekjerna fra Bakken på Seløy.

Artikkelen er mye forkortet her på nettet.

Les Herøyfjerdingens Magasinutgave nr. 3 - 2009 for å se artikkelen i sin helhet.